Hvordan sette grenser uten å bryte tillit?
Måten voksne ordlegger seg på kan få store konsekvenser for barns fremtid.
Disse tankene har hjemsøkt meg denne uken. Denne gangen inviterer jeg, Annica Øygard (daglig leder i Stiftelsen Det er mitt valg), dere med inn i mine tanker.
Tre modige jenter startet denne uken endelig debatten om seksualisert språkbruk og seksualiserte handlinger i skolen. For noen kom jentenes opplevelser som en overraskelse. Vi som jobber tett med barn og unge har sett dette i mange år. Det er cirka fem år siden jeg ledet gruppesamtaler om dette temaet, der foreldre, barnehagestyrere, inspektører, politi, prester, sosionomer, psykologer, helsesøstre og ungdom var ivrige deltakere. Allerede da var ord som fitte, hore, homo, vennesex og friends with benefits en del av dagligtalen. Vi tok opp alt til dialog.
Jeg husker at jeg, som da var 45 år, følte meg veldig gammel. Jeg måtte konsentrere meg om å ikke få hakeslepp da jeg hørte de voksnes holdninger til noe av dette – ikke barnas. Min indre dialog lød som følger:
«Annica, du begynner å bli gammel. Følg med i utviklingen nå – dette er ikke så farlig. Nå bruker du pekefingeren og blir moraliserende.» Dialogen dabbet ut, og ingen spesielle tiltak ble iverksatt. Når jeg ser tilbake, tenker jeg at jeg gjorde en feil. Hvorfor sto jeg ikke opp for mine verdier?
Det er ikke greit at en pappa sier «fitte» når han blir sint. Det er ikke ok at en mamma snakker om rumpa til en i serveringspersonalet. Så lenge barna dine bor hjemme, hviler det et ekstra ansvar på deg som rollemodell.
Selv de yngste i huset får med seg situasjoner av seksuell karakter. Nettopp derfor må du utvise litt ekstra skjønn, spesielt når det gjelder hvordan du utøver din egen seksualitet. Tenk deg om, hva vil du selv bli eksponert for?
Gutter og jenter møter det seksualiserte språket daglig. Det skjer i sosiale medier, på ulike nettsider, i spill og for noen, i hjemmet. Barna ser de voksnes handlinger og hører hva de sier, men likevel blir vi forundret over barnas språkbruk på skolen. Vi forstår ikke at barna videresender nakenbilder som de har fått i fortrolighet av en kjæreste eller venn. Vi forstår heller ikke hvorfor antallet festvoldtekter ikke har gått ned, til tross for blant annet kampanjen «kjernekar».
Se film om spredning av nakenbilder på nett her: Mia Landsem #snakkerom spredning av nakenbilder på nett
Jeg tror at det er mange som deler min redsel for å bli moraliserende når det gjelder seksualitet. Derfor er det lettest å være stille. Men hvor går grensen mellom å være en tydelig voksen som setter grenser, til å bli en «negativ, moraliserende dame fra et annet århundre»?
Barn trenger frihet, men med tydelige grenser. Voksne kan definere rammene sammen med barna. Min erfaring er at barn og unge ofte setter strengere grenser enn hva voksne gjør, men det forutsetter en god dialog. Så får det være de voksnes ansvar å sørge for at grensene blir holdt.
Les mer om kommunikasjon og grensesetting her: Hvordan sette grenser uten å bryte tillit?
Dette er så viktig at vi ikke kan overlate alt ansvaret til de ansatte i barnehagene og skolene. Derfor mener jeg at det er alle voksnes ansvar. Det vil si alle over 18 år – søsken, foreldre, besteforeldre, medieindustrien og alle som jobber med barn og unge.
For å løse problemer må man snakke om dem, helst før de oppstår. Snakk med familien, venner, klassen, på foreldremøter eller på arbeidsplassen om spørsmål som:
Måten voksne ordlegger seg på kan få store konsekvenser for barns fremtid.
Se filmen som viser hvor lett det er å forhåndsdømme andre.
– Hvis idretten dyrker feil verdier, har idretten tapt
Vi har flere prgrammer og vi hjelper deg å finne det rette.
Ta kontakt med oss i dag eller les mer om våre programmer:
Skole | Barnehage | Idretten | Kroppen min og jeg | Foreldre