Endring i barn forekommer gjennom endring i oss

Biologisk forankret

Fra vi er født er vi avhengige av samspillet med våre omsorgsgivere. Som en del av menneskets basale drivkraft ligger våre behov for å tilhøre, føle aksept og trygghet. Såpass viktig er vår tilknytningsevne og tilpasningsdyktighet at det er forankret i vår biologi.

Forskning har de siste årene dannet flere teorier rundt funksjonen av speilnevroner hos mennesker, og spesielt spebarn. Mange tror at dette er både grunnlaget for empatien vår og måten vi utvikler oss på i de første leveårene. Dette skjer i form av at spebarn gjennom blikk og ansiktsmimikk synkroniserer hjernens koblinger (synapsedannelser) med sine omsorgsgivere, og danner et felles grunnlag for følelser og reaksjonsmønster.

For å få et dypere innblikk i hvordan tilknytning påvirker oss, ble det utført forskning rundt blikkontakt og speiling mellom en mor og et barn. Undersøkelsen ble navngitt “Still Face Experiment” og ble ledet av amerikansk professor i utviklingspsykologi, Edward Tronick. I undersøkelsen snur moren etter en stund ansiktet vekk, hvor barnet gjennom lyder og bevegelser gjentatte ganger prøver å gjenopprette kontakt. Etter kort tid viser resultatet høynet stressnivå hos barnet, og ytterligere fysisk ubehag i form av gråt og oppgulp når barnet ikke ble møtt.

Se filmen fra undersøkelsen her 

Utvikling i relasjon

Undersøkelsen påpeker hvor avhengige vi er av våre nære relasjoner, og hvor mye vi tilpasser oss både bevisst og ubevisst i samspill. Gjennom barns relasjon til voksne utvikles deres meningsdannelse og verdensbilde. Det betyr at barn lærer sine handlingsmodeller ut ifra den voksnes perspektiv. Dette betyr i praksis hvordan de håndterer situasjoner, tenker og responderer.

Nedarvet ukultur

Med master i utviklingspsykologi, gjør Cecilie Chiem endringsarbeid med barn og foreldre ved Ressursteam Søndre Nordstrand. Hun forteller at den viktigste endringen forekommer gjennom foreldre og måten de samspiller med barnet på.

«I de fleste tilfeller foreligger ikke utfordringene direkte hos barnet, men det er utviklet i et samspill som ikke imøtekommer barnets behov. Ofte ønsker voksne en forandring i et barn som viser problematisk adferd, men må anerkjenne at den viktigste endringen skjer i oss selv. Dette betyr enten måten vi imøtekommer barnet på, eller måten barnet har nedarvet mønstre i oss som enten er ubearbeidet, eller rett og slett ikke optimale.»

Chiem forteller videre at det i de fleste tilfeller hvor det blant barn er utviklet en negativ kultur med baksnakking og utfrysning, ofte speiler foreldrenes oppførsel. Hun forteller at barn ofte ubevisst «nedlaster» og bærer med seg foreldrenes holdninger. Foreldre med et fryktbasert verdensbilde, kan ofte overføre sitt perspektiv til barn som gjør at de blir mindre nysgjerrige og eksplorerende.

Vi «skapes» i interaksjon

Også lærere, trenere og andre voksne i barnets liv kan ha en stor påvirkningskraft. Dette kan være positivt i forhold til å kompensere for områder og egenskaper som barnet har behov for, men ikke får på hjemmebane. På samme måte er det nødvendig å være bevisst egne holdninger ovenfor barnet, da vi ofte kan projisere vår egen oppfatning. Dette kalles for selvoppfyllende profetier, hvor et barn som gjentatte ganger får høre at det er «utfordrende», ofte blir det og baserer sin identitet på de knaggene som omgivelsene tilegner det. Dette kan skje direkte, men også indirekte og ubevisst i en relasjon. Når vi behandler et barn ut ifra vår oppfatning om hva barnet er, i form kategorisering eller stempling, legger vi til rette for at de skal tre inn i rollen vi har laget for dem.

Slik hjelper Mitt Valg deg til å bli en mer bevisst lærer eller trener 

Mennesket er et produkt av sin kulturelle og personlige historie og av sine umiddelbare sosiale omgivelser. Relasjonene mellom individer skaper de subjektive erfaringers «indre verden». De såkalte sosialkonstruksjonistiske teoretikere mener at psykologiske fenomener som «tanker», «emosjoner», «hukommelse» og «selvet» ikke er naturgitte, men er skapt gjennom kontakt og kommunikasjon mennesker imellom (Shotter, 1993 , jmfr Psykologisk.no ).

Bevisst rollemodell

Å være en rollemodell både i adferd og tankesett handler å være bevisst over hva vi viderefører. Hvilke emosjonelle og kognitive komponenter er vi bygd opp av og har med oss i en interaksjon? Det betyr ikke å representere et urealistisk bilde på hva det innebærer å være et menneske. Det er menneskelig å gjøre feil, og feil er essensielle i vår utvikling. Dette er en del av læringsprosessen som vi kan stå i sammen med barna, hvor vi feiler, lærer og utvikler oss sammen.