Den viktige mestringsfølelsen

Eller når de lærer å knytte skolissene selv? Det smitter, for som foreldre er dette også noen av de øyeblikkene man selv blir stolte av!
Bak mestringsfølelsen man gjerne vil hente frem hos barnet, ligger det et viktig aspekt: Troen på at man kan få det til. Denne troen får de ved å bli oppmuntret til å selv oppdage og utvikle sine naturlige talenter og evner.

Å finne troen på seg selv 

Når en liten gutt eller jente finner ut at de er flinke til noe, oppstår en fin ting. Det gir grobunn for selvfølelse og selvtillit. Selv om unge kanskje verdsetter visse ferdigheter høyere enn andre, for eksempel idrettsprestasjoner eller gode skolekarakterer, er det viktig å vite at de har behov for å føle seg dyktige i noe – uansett hva det er. Det er følelsen av å beherske noe som teller. 

Dette «noe» kan være tilsynelatende enkle ting, som å rydde (ordenssans), tegning (kreativitet) eller å bygge Lego (logikk). Men det kan også være oppgaver som innebærer stor grad av ansvarlighet, som å være en god storebror eller storesøster som kan hjelpe til med barnepass. Når barnet er blitt kjent med evnene sine, kan de dyrke det frem til særlig gode karaktertrekk.

Les om våre programmer: Barnehagen | Skolen | Idretten | Kroppen min og jeg  

Hjelp til, oppfordre enda mer 

Du kan hjelpe barnet ditt til å utvikle spesielle evner eller talenter. Vær oppmerksom på ting som barnet ditt mestrer. Nøl ikke med å gi ros. Din ros kan danne grunnlag for barnets selvtillit. 

Uansett hvilken retning evnene tar, må vi som voksne huske at de kan utvikle de til gode egenskaper det ikke umiddelbart er lett å få øye på. Å dømme eller klandre barnet for at han eller hun ikke er dyktig på områder som du selv betrakter som viktige, fører ingen steder hen. Det kan i stedet skade barnets selvfølelse og forholdet mellom dere. 

Å være flink til noe er viktig uansett, får de høre det, er sjansen stor for at de ønsker å bli flink til flere ting. Ros virker. Dessuten, å lære seg å både lykkes og mislykkes, er viktig. Ved å se at man kan begynne på nytt om det er noe man ikke får til, får man lyst til å forsøke nye ting heller enn å forholde seg passiv. 

Og den beste starten man kan gi er nettopp med de små tingene: Å gi ros og anerkjennende smil når de får til det vi voksne tar for gitt, som å få til å knytte en skolisse. Disse små øyeblikkene vokser både barn og voksne på.