Menyinngang

Barnet ditt trenger en forelder, ikke en ny bestevenn

Når det å bli likt går på bekostning av foreldrerollen

Sint jente mor i bakgrunnen

Grenseløs kjærlighet

Som flokkdyr er vi avhengige av å føle oss inkluderte, trygge og aksepterte. Men hva skjer når vårt behov for aksept skriker så høyt at det overdøver vår rolle som omsorgsperson og forelder? Barn trenger mye kjærlighet, men kjærlighet er ikke synonymt med å være grenseløs.

Store etterfølgende konsekvenser

I barnehager og skoler møter de ansatte ofte barn og ungdommer med problematikk knyttet til skolevegring, aggressiv oppførsel og utforsking av rus. I noen av tilfellende sammenfaller dette med at barnet eller ungdommen ikke har opplevd at det settes grenser for dem av omsorgsgivere og foreldre.

Barn vil teste sitt rammeverk, og det skal de. Det er nettopp gjennom testing av grenser   barnet lærer å forholde seg til andre mennesker.

Når det ikke er grenser, skapes det en skjevfordeling av roller. I tilfeller hvor forelderen ikke greier å opprettholde sin respekt eller autoritet, vil ansvaret legges på barnets skuldre. Et barn skal ikke ha ansvar for å være sin egen forelder. Oppdragelse uten tydelige grenser kan fullt så mye betegnes som omsorgssvikt.

Les også: Hvor skal grensene gå?

Utrygghet

Når grensene ikke er tydelige, skaper det utrygghet hos barnet og det vet ikke hva det skal forholde seg til. Som voksne kan vi sammenlikne det med å ha en utydelig leder på arbeidsplassen. Men barna er enda mer sårbare i slike situasjoner da deres utvikling er avhengige av å ha tydelige grenser og trygge rammer.

For barnet er det en naturlig del av utviklingen å teste grenser, og til tider tøye rammeverket sitt. Barn kan være mestere i å trigge oss som voksne, og våre reaksjoner kan spores tilbake til egen barndom eller andre opplevelser som har satt spor.

Kjenner du deg igjen i disse?

Som omsorgsperson er det derfor viktig å vite hva vi selv har med oss i ryggsekken av erfaringer. Ved å innta et nysgjerrig og ikke-dømmende blikk kan vi se nærmere på hvilke elementer vi selv bærer med oss og er bygd opp av. Ved at vi er bevisste på vår egen atferd og vårt eget handlingsmønster kan vi også gjøre endringer.

1. Tilfredstilleren

Har jeg et indre behov om å konstant tilfredsstille menneskene rundt meg? Mange kan kjenne seg igjen i dette i relasjon til jobb, venner eller en partner, men den gjelder også i foreldrerollen. Prisen å betale for at alle skal ha det bra kan bli høy på lang sikt. Når vi konstant gir etter for barnets vilje lar vi det ta ledelsen, og vi viser også at så lenge det bare holder på lenge nok og utfordrer enda mer, vil det til slutt vinne og få viljen sin.

2. Frykten for avvisning

Synes jeg det er vanskelig å bli avvist? Det motsatte av tilhørighetsfølelsen, er følelsen av å bli avvist. Dette kan være en vond opplevelse for mange og en frykt som vi konstant bærer med oss, bevisst eller ubevisst. Det kan forsterkes ytterligere når det kommer fra en vi er glad  i, og i dette tilfellet vårt eget barn. Alle ønsker å føle seg elsket, men foreldrerollen kan dessverre ofte være upopulær.

3. Speilbildet

Hva overfører jeg av egen tematikk til barnet mitt?  Mange kan møte seg selv i døra i samhandling med eget barn. Det betyr at du kan gjenoppleve din egen barndom, eller din relasjon til deg selv gjennom barnet ditt. Hvis du i barndommen ikke fikk det du ønsket deg, kan du prøve å overkompensere ved å gi barnet ditt alt det ønsker seg. Kanskje ble du aldri trøstet slik du ønsket, og tåler derfor ikke at barnet ditt gråter. Måten du reagerer på ditt barns atferd på, handler ofte mer om deg selv enn det handler om barnet.

4. Konfliktsky

Kan vi ikke lage en scene? For mange av oss kan det å stå i konflikter være ekstremt ubehagelig, og vi kan for enhver pris forsøke å unngå det. Det kan være ubehagelig med høyt lydnivå eller at barnet tiltrekker seg oppmerksomhet på offentlige plasser. Her er det viktig å observere seg selv med nysgjerrighet for å se hva som kan være bakenforliggende årsaker til at disse følelsene oppstår i en selv.

«Nei» er positivt

«Når et lite barn møter motstand i form av grensetting, er det den første markeringen av identitet og skille mellom barnet og verden. Dette er grunnleggende, for det er gjennom motstand og eksplorering vi utvikler oss», forteller professor emeritus i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo, Arne Holte.

Videre forteller Holte at det er godt dokumentert at mennesker med god impulskontroll vil nå lengre i verden på lang sikt. «Nei» er nøkkelen til dette, å kunne sette grenser slik at barnet lærer å utsette eller stanse noe. Derfor er det viktig at foreldre som omsorgspersoner forstår å verdsette det som på kort sikt kan kjennes ubehagelig, men som på litt lengre sikt får verdi.

Hør Arne Holte snakke om trygghet

Demokratisk og dialogorientert oppdragelsesstil

Holte påpeker at det å inneha en demokratisk og dialogorientert oppdragelsesstil ikke er synonymt med å være ettergivende eller å ikke kunne sette grenser. Å lytte til barnet og ta barnets perspektiv i betraktning, slik at barnet føler seg hørt, sett og akseptert er essensielt i grensesetting, men til sist er det den voksne som vet best og bestemmer. Denne rolleavklaringen er viktig for barnets trygghetsfølelse. Som voksen kan vi være en god venn, men en god venn er også i stand til å si «Nei». Jo bedre tillit vi har til hverandre, desto lettere er det.

Barns demokratiske rettigheter er nedfelt i barnekonvensjonen og norsk lov. Hva de skal være med å bestemme i henhold til forskjellig alder finner du mer informasjon om her.