Menyinngang
I romjulen delte Geir Anders Rybakken Ørslien et personlig minne av å bli mobbet i oppveksten

Snakk om voksnes opplevelser med mobbing: Barn styrkes av dine erfaringer

Har du tenkt på hva barn og unge kan lære av utfordringene du selv møtte i oppveksten?

Mange voksne husker opplevelser fra barndommen som de helst ikke vil prate om. Noen har opplevd vold i hjemmet, at en bror var kriminell eller at en tante alltid var full. Andre har blitt utsatt for mobbing og trakassering.

Barn og unge styrkes av å høre om voksnes vonde opplevelser

Ofte er dette opplevelser man vegrer seg for å fortelle om til andre. Man ønsker særlig å skjerme barn og unge, og mange synes det er enklere å snakke om andres opplevelse av mobbing enn sin egen.

En studie som blant annet er omtalt av  New York Times viser imidlertid at barn og unge faktisk blir sterkere av å høre om vonde dager voksne personer har vært gjennom. På denne måten får de innsikt i hvordan de voksne taklet utfordringer da de var små, og de forstår at de kom seg gjennom dem og videre i livet.

Hvilke opplevelser fra barndommen burde deles med barn og unge?

Gjennom åpenhet kan altså det som i utgangspunktet er triste historier gjøre barna bedre forberedt hvis de opplever noe liknende selv. Drøft følgende punkter og skap et trygt #snakkerom om temaer som kan være vanskelige:

  • Hvilke opplevelser forteller du gjerne om til andre?
  • Hvilken type erfaringer er vanskelig å dele med andre?
  • Hvordan kan en vond erfaring fra barndommen styrke familien?
  • Hvilke familiehemmeligheter kan bidra til en lettere oppvekst for barna?

Les Geir Anders Rybakken Ørsliens sterke innlegg om en mobbeopplevelse

I et inspirerende Facebook-innlegg i romjulen valgte firlandsjournalist og fotograf Geir Andres Rybakken Ørslien å dele et vondt minne fra hans egen barndom. Han kalte det et ”flashback” og historien handlet om en dag da han ble utsatt for mobbing.

Ørslien visste at hans vonde opplevelse kuunne hjelpe andre, og han ønsket å vise at personer som nå er voksne og trygge på seg selv, også har vært små og redde en gang. Vi oppfordrer alle til å lese det reflekterte innlegget:

Historien om en dag da Geir Anders ble mobbet:

På denne plassen i Øyer ble Geir Anders Rybakken Ørslien mobbet i 1981. Han var da elleve år gammel. Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien / Facebook

ET FLASHBACK: Like etter skoletid en vinterdag i 1981, rett bak dette skiltet, midt ute på Sportsplassen på Granrudmoen i Øyer, lå jeg med en hard hånd i nakken og ansiktet under snøen, mens jeg gispet etter luft. Jeg var en ukul nerd på elleve år som ble stoppet på vei hjem av to eldre gutter, som ga meg en omgang uten at jeg skjønte hvorfor. I et friminutt tidligere på dagen hadde de varslet meg om hva som skulle skje, men ikke hvor de skulle vente. 

Da jeg kom ut av skogen og oppdaget dem lengre framme på den smale, opptråkkede stien over den store fotballbanen, hadde jeg ikke noe valg. Jeg kunne ikke gå rundt, og det var ingen vits i å snu. De var raskere enn meg, og det var ingen andre der. Jeg måtte bare gå rett mot dem og håpe at de hadde ombestemt seg. Det hadde de ikke.

Hvorfor forteller jeg om dette? 

Fordi det kommer et viktig poeng litt lengre nede her, om hvordan vi kan hjelpe våre egne barn til å bli robuste i møte med motgang. Og fordi jeg slett ikke var alene. Det var flere på barneskolen som hadde det slik, som ikke passet helt inn, som kanskje hadde feil interesser, store ører, rare briller, korte bein eller dårlig ballteft, for eksempel. Det var ikke mye annerledeshet som skulle til. Med ujevne mellomrom fikk de ukule gjennomgå, mens de gjorde alt de kunne for å skjule at de var redde.  

For noen dager siden kom jeg forbi dette skiltet på Sportsplassen i hjembygda. Da poppet den gamle historien opp, og jeg tok dette ene bildet, som et lite déjà vu. Et enkelt glimt fra noe som føles som veldig lenge siden, og som jeg sjelden snakker om eller tenker på. Men som fremdeles har en plass langt der inne blant alle de små historiene som gjør at jeg er blitt meg. 

Jeg ble stående litt der oppe ved skiltet og tenke:

Hva om jeg den gangen i 1981 – da idiotene omsider gikk videre og jeg kravlet meg tilbake på beina, fant igjen lua, tømte sekken og genseren for kram snø og kikket meg andpustent omkring, hva om jeg da hadde kunnet se 36 år framover i tida? Hva om jeg hadde sett meg selv stå der borte i skråningen og se i min retning? Hva hadde jeg tenkt om den voksne mannen med kameraet? Ville jeg kjent igjen meg selv? Hadde det vært noen trøst?

Det gikk over. Det kom nye begynnelser. Det kom snart andre skoler med nye folk og blanke ark, det kom dager da jeg nesten glemte dagene som hadde vært, fordi alt med ett ble annerledes, og mye, mye bedre. Men det er fremdeles altfor mange unger blant oss som har det slik, og som lurer på om det noen gang skal gå over. De som ikke passer inn, som verken våger eller vinner, som får gjennomgå uten helt å forstå hvorfor, og som gjør alt de kan for å skjule at de er redde. Hadde de følt seg litt mindre alene om de visste at flere av de sterke og trygge voksne i nabolaget faktisk har vært der og vet hvordan det føles?

Jeg vet ikke hvordan man sender alle disse barna ti tusen magiske highfives telepatisk, men jeg skulle fryktelig gjerne gjort det, om det hadde hjulpet dem. Håper 2018 blir et år med nye begynnelser for alle som trenger det, enten vi er store eller små.

Å dele vonde minner har bevist positiv effekt

I slutten av innlegget sitt peker Geir Anders på forskningen som viser at barn og unge har godt av å kjenne til både gode og dårlige sider ved voksnes oppvekst. Han skriver:

HVA FORSKERNE FORTELLER OSS: Det er nesten fascinerende hvor lett jeg snakker om slike ting når det gjelder andre, og hvor ugjerne jeg snakker om det når det handler om meg selv. Særlig her, midt i denne fine feeden av hygge og lykkelige øyeblikk.

Hvorfor dvele ved det gamle og kjipe? Sånt skjer, livet gikk videre, jeg kom sterkere ut av det og hadde en god familie i ryggen – og her og nå er jo livet fullt av helt andre og mye mer interessante ting enn fordums idioter. Dessuten er det som kjent mye mer stas å dele voksenlivets små og store seire på fest og på Facebook enn å rippe opp i barndommens små og store nederlag. 

Men kanskje det er smart å dele litt mer? Ikke på Facebook, men for eksempel rundt bordet hjemme? En artikkel jeg leste i The New York Times for noen år siden – og som jeg googlet fram igjen nå – sier noe interessant om hva vi kan gjøre for barn så de kan bli robuste voksne. Noe av det handler om å kjenne familiens historie, både på godt og vondt. 

En studie viser at de som vet mer om foreldrenes og slektas gode og vonde dager – og hvordan vi voksne taklet det som skjedde for å komme videre – blir sterkere når de selv møter motgang. Les gjerne om denne New York Times-artikkelen.

Det er kanskje selvsagt for de som har tenkt litt på sånt. Men i en tid hvor de vellykkede høydepunktene dyrkes som aldri før, i alle sosiale kanaler, fra vi våkner til vi sovner, så tenker jeg at det ikke gjør noe om vi forteller at trygge og sterke voksne også kan ha vært små og redde en gang. Og at det er håp for alle, ukule nerder inkludert.

20 spørsmål fra psykologen bak forskniningsprosjektet

Akkurat som oss er Geir Anders opptatt av verdien av gode samtaler, og han viser til 20 spørsmål psykologen bak forskningsprosjektet har fremmet:

DE 20 SPØRSMÅLENE: Etter artikkelen i The New York Times ble det forøvrig mye oppmerksomhet rundt dette forskningsprosjektet og modellen de brukte for å avdekke hva barn vet om sine nærmeste voksne. I Huffington Post skriver psykologen bak forskningen litt dette, inkludert tjue spørsmål du kan stille til barna – som et utgangspunkt for nyttige samtaler

Ta gjerne diskusjonen i kommentarfeltet på våre Facebook-sider.

twitter logo facebook logo